Jeg leste denne artikkelen, og fikk en trang til å ytre min egen mening om saken. Jeg kommer til å være veldig åpen og ærlig her, og begrunne det hele med egne erfaringer.
I det siste har jeg lagt merke til at det er mange som reagerer på utrykket "Strong is the new skinny" -fitnessjentene har jo like lav fettprosent som catwalk-modellene! Og jeg ser problemstillingen. Jenter lar seg påvirke av det de ser og leser, og selv om fokuset på "kvinneidealet" har begynt å forflytte seg fra skinn og bein til six-pack og muskler, er det fortsatt en lav fettprosent som ser ut til å gjelde. Vi kan vel alle være enige om at en veldig lav fettprosent ikke er sunt, enten du er tynn og underernært som en modell, eller med muskler og mageruter som en fitnessutøver. Men allikevel er det en signifikant forskjell på disse gruppene.
Først og fremst vil jeg bare gjøre det klart at bodyfitness, bikini fitness, athletic fitness og kroppsbygging -alle disse grenene tilhører en sport. Folk flest ser ikke ut som jentene man ser smile brunfarget, glitrende i høye hæler på scenen -det gjør de ikke selv heller til vanlig. Når man stiller i en konkurranse er man faktisk en konkurrerende utøver, og i konkurranseperioden er det dietten og treninga som er i fokus døgnet rundt, med ett mål for øyet, og det er konkurransedagen. Det er grunn til at man har noe som kalles on- og off-seasonform, det er veldig få som kan holde det gående året rundt.
Det er et stort, fint skille mellom sport og spiseforstyrrelse her, det er det jeg ønsker å understreke. At det i enkelte tilfeller er en blanding av begge deler skal jeg ikke nekte for, men i de fleste tilfeller er det snakk om en utøver som får oppfølging av en coach hele veien, og som forhåpentligvis har hodet på rett sted. Man sulter ikke seg selv for å være tynn, man følger en vel sammensatt diett for å fjerne underhudsfett for å vise frem musklene man har jobbet for, og deretter spiser man seg opp til en normalvekt igjen. Det er ikke noe man gjør som en hobby på sida for moros skyld, det krever kunnskap og dedikasjon! Man går ikke på konkurransediett for å "se bra ut", man gjør det for å konkurrere i en sport.
Jeg vil ikke dirkete kalle meg selv en fitnessutøver i og med at jeg kun har konkurrert én gang, men jeg har vært gjennom en konkurransediett, jeg har stått på scenen, og jeg har hatt en lav fettprosent. Jeg bruker meg selv som et eksempel her for å illustrere konseptet med on- og off-seasonform.
Formen like før og på konkurransedagen. Hva fettprosenten var her vet jeg ikke, men jeg vet at på konkurransedagen var vekta 10-15 kg lavere enn den er per dags dato. Jeg vet også at det ikke er en fettprosent jeg kunne levd med over lengre tid, for det var hardt både for kroppen og hodet. Styrken dalte, leddene føltes skjøre, musklene var såre, alt av jobb og sosialt var et ork, og det var lite som skulle til for å tippe humøret både den ene og den andre veien.
Her er et sitat fra noe jeg skrev i treningsloggen min da det var som tyngst:
"Det man vil, det får man til!
-og jeg har søren meg aldri lagt ned så mye tid, energi, arbeid, følelser og dedikasjon i noe som helst før."
Poenget mitt her er at man må skille mellom en "vanlig god form", og konkurranseformen til noen som ønsker å dedikere hverdagen sin til en sport som dette. For de aller aller fleste vil det være så mye bedre både for selvbildet, selvtilliten, kroppen, det sosiale -kort og godt alle aspekter av livet, å dreie fokuset litt bort fra mageruter og kutt i lårene. Tren styrke og spis maten din -til og med karbohydratene, og fokuser først og fremst på helsegevinsten og prestasjon. Jeg sier på ingen måte at det er galt å trene for å se bra ut, det tror jeg en veldig stor andel av de som trener gjør, meg inkludert. Men definisjonen av å se bra ut bør ikke være noe som ødelegger for livskvaliteten.
Slik ser jeg ut i dag:
Jeg er 165cm høy, veier 65kg, og har en fettprosent på 24%.
Jeg spiser for å kunne trene, for å gi kroppen den næringa den trenger for å være frisk og sunn, for å fungere på skolen, for å ha energi til de jeg er glad i, og for å kose meg. Jeg har fortsatt fokus på å bygge muskler og jeg ønsker å stille igjen, men for øyeblikket er det viktigere for meg å ha det moro med treninga, bli sterkere, og lære mer. Snart skal jeg hjem til Norge igjen, og der venter hele livet på meg; jeg skal flytte inn med verdens beste kjæreste, jeg skal studere mer, jeg vil få jobben på stell, og jeg har familie og venner å være med. Livet handler om så mye mer enn en lav fettprosent!
Man må ikke være ENTEN sofaslask, modelltynn eller finessutøver. Man kan bruke litt sunn fornuft og finne en mellomting -tren for helsa og for å være glad og ha det bra, spis sunt og godt, men ikke glem å kos deg.
Til sist vil jeg dedikere et lite avsnitt til alle jenter som ønsker å stille selv. Både bikini fitness og bodyfitness har eksplodert de siste årene, og det er rekordmange jenter på scenen. Stadig flere sier at de har som mål å stille, og det er jo i og for seg supert det! Men for all del, ikke stress deg opp på scenen så fort som mulig bare fordi du har lyst nå. Konkurransene kommer ikke til å forsvinne, de vil være der i flere år fra nå av. Ta deg heller god tid, kos deg med treninga, vit at du ønsker å stille av rette grunner (du kommer ikke til å ha den formen for resten av livet uansett), få litt ordentlig innsikt i hva en slik konkurranse faktisk innebærer, og bygg et godt grunnlag slik at du har noe å være stolt av den dagen du tripper ut på scenen. Nå er vel jeg kanskje ikke rette personen til å snakke ettersom jeg selv stilte som 19-åring, men jeg var innstilt på beinhardt arbeid og 110% innsats fra starten av, og var heldig som hadde et veldig godt støtteapparat rundt meg. Jeg var også veldig bevisst på tida etter konkurransen, og var veldig forberedt på at jeg kom til å gå opp i vekt igjen. Det er også en ensom sport, og jeg ga avkall på mye sosialt som 19-åringer flest prioriterer. Det er noe jeg overhodet ikke angrer på og som ga mersmak for gjentakelse, men som jeg aldeles ikke ville anbefalt for alle og enhver.
